Avgjørende for potet- og grønnsaksbonden

Med et årsforbruk på fem-seks semilass, tilsvarende 150-200 tonn gjødsel, blir utslagene store når gjødselprisene har steget til himmels. Ifølge potetbonden ville det fort ha kostet ham det dobbelte sammenliknet med 2020-nivå, om han skulle ha kjøpt i dag.

–Takket være tett dialog med gjødselansvarlig i Felleskjøpet Rogaland Agder, fikk vi kjøpe på rett tidspunkt, men økningen er merkbar, fastslår han.  

Vassdrag og elver

Presis gjødsling er ikke minst også viktig med tanke på vassdrag og elver, noe det er mye av i nærheten av jordene til Rugsland som strekker seg fra Lillesand til Kjevik, i alt 67-68 i tallet.

–Vi ønsker heller ikke å gjødsle trær og planter ved siden av jordene slik at de breier seg ytterligere. Med presisjonsredskap unngår vi det, fortsetter han.

Det er februar, og Leif Johann Rugsland har nettopp kommet hjem etter dagens leveranse av poteter til Sørlandschips, som er hans største kunde. Han leverer mellom 600-700 tonn poteter i året til den kjente chipsprodusenten på Sørlandet, og gjennom hele vinteren kjører han ut store kasser med chipspoteter fra lageret på gården.

For tørrstoffinnholdet

En presis gjødsling har betydning for tørrstoffinnholdet i chipspotetene.

–For at tørrstoffet i potetene skal bli så likt som mulig, må vi gjødsle likt. Sola bestemmer mye, men det gjør også gjødslinga. For store variasjoner her, resulterer i vassen eller svart chips. Jo jevnere gjødsling, jo bedre poteter, sier han.

For sørlandsbonden med sine 67-68 forskjellige teiger, de fleste av dem i former og fasonger som gjør at dobbelgjødsling enkelte steder ikke er til å unngå, gir også nyanskaffelsen gevinster. Den nye gjødselsprederen sørger for at han lettere kommer til og at han unngår dobbeltgjødsling.

Også ny sprøyte

Med god hjelp, råd og veiledning fra Tommy Landås, som solgte ham sprederen, og fra Gaute Risdal i traktor og redskap på Klepp, gikk det meste på skinner under fjorårssesongen. Like enkelt var det ikke med sprøyta som han kjøpte samtidig med gjødselsprederen.

–Sprøyta i seg selv er det ingenting i veien med – det var tonen mellom den og traktoren som ikke var så god, sier bonden smilende og ser bort på Tommy Landås som kommer mot oss fra bilen han nylig svingte inn på tunet.

For der gjødselsprederen gikk som en drøm, ville ikke sprøyta og traktoren snakke sammen. Koronasituasjonen satte dessuten en stopper for besøk fra fabrikken til Kverneland, noe som under normale omstendigheter nok hadde løst saken kjappere. Nå måtte de sitte på hvert sitt sted, men god jobbing både fra Felleskjøpet og Kverneland gjorde at Leif Johann Rugsland fikk brukt den nye sprøyta under den siste runden på jordene i oktober i fjor, og da funket ting som de skulle.

Og traktor

–Heldigvis hadde han ikke han solgt den gamle sprøyta, så vi brukte den gjennom fjorårssesongen, sier bonden fortsatt henvendt mot Tommy. Både gjødselsprederen og sprøyta ble kjøpt med innbytte.

Han gikk også til anskaffelse av en ny JD 6155 samtidig med de nye presisjonsmaskinene.

–Jeg hadde behov for å komme høyere opp. For meg er det viktig med god oversikt, sier han forklarende og forteller at han og faren har kjørt John Deere siden 90-tallet.

–Vi skal ikke ha så mange, men i og med at far fortsatt driver, trenger han en traktor. Og så er det greit å ha flere i våronna. Da kjører vi i alle fall fire traktorer. Vi trenger tilgang så snart været er på godlaget. Da nytter det ikke å vente på at andre skal komme, sier han.

Det samme gjelder annet utstyr og maskiner. Leif Johann Rugsland har det meste han trenger stående i fire lagerbygninger på og rundt gården. Bare vanningsutstyret fyller en hel bygning.

Han dyrker poteter på 300 mål og leverer i tillegg til Sørlandschips også til Smaken av Grimstad og fram til nylig – også Coop.

Flere aktiviteter

–Det er ikke lett å være matpotetprodusent i Norge når vi bor i et klima som gjør at potetene ikke alltid blir like blanke og fine, sier han bare.

Hønene klukker i bakgrunnen. Det er junior som har ansvaret. Bonden har tre sønner, og eggene selges i gårdsbutikken på tunet, sammen med poteter, selvsagt, og noen utvalgte varer fra Smaken av Grimstad. Noe villsau har de også– og jordbær i tunnel. Tidligere dyrket de også gulrøtter og kål, men nå går det meste i poteter og rødbeter.

–Vi har også noe korn- og frøproduksjon for Felleskjøpet – og hestehøy. På den måten får vi utnyttet alle teigene, sier han.

Han karakteriserer sprøyta som «et nødvendig onde» og sier at de gjerne skulle ha drevet uten plantevernmidler.

–Men det er umulig. Å drive økologisk, går ikke. Da måtte vi hatt 1500 mål for å få den samme avlingen som vi i dag høster fra 300 mål. Det lar seg rett og slett ikke gjøre.

Presisjonssprøyting

Mattilsynet er i sine forskrifter tydelige på at avstanden til vann skal være 30 meter for sprøyting av plantevernmidler.

–Så lenge jeg nå har presisjonsutstyr med lavdriftsdyser, kan vi operere nærmere. Det betyr mye for oss, sier han.

Presisjonssprøyta sørger dessuten for at han unngår å sprøyte dobbelt, noe som både koster og som i verste fall kan drepe vekstene.

For å oppnå best mulig lønnsomhet, har potetbonden på Rugsland jobbet systematisk med omlegging til maskinell drift. Arbeidskraft er dyrt, dessuten leverer han så vidt mye til matindustrien, som ikke stiller de samme strenge kravene til for eksempel fasong og størrelse på grønnsakene. I høysesongen har de med seg to-tre utenlandske sesongarbeidere som da bor på gården, i tillegg til flere norske sjåfører.

Maskinell drift

–Maskinene har i stor grad reddet den norske grøntproduksjonen der vi har økt effektivitetsnivået noe helt ekstremt, sier han.

–Men den store bakdelen de siste årene, har vært været. Fortsetter det slik, må vi gi opp å dyrke slik vi gjør det i Norge i dag, eller få flere hender inn. Økende nedbørsmengder om høsten gjør at vi står i fare for å ikke kunne høste alt vi har sådd. Om økonomien i produksjonen var bedre, kunne vi vært flere som høstet samtidig. Dette dreier seg om verdivalg – vi kan ikke effektivisere oss utav det.

Forhandlinger

Gjennom Gartnerhallen går en del av Rugslands tid også til forhandlinger mot fabrikkene.

– I industrien har vi ingen prisløype, som i landbruket ellers, der prisene settes ut fra jordbruksforhandlingene. Slik ting er nå må vi forhandle direkte med hver fabrikk. Vi prøver å få til en systematisering slik at potetprisene for eksempel automatisk løftes når innsatsfaktorene stiger, som nå, med høye gjødselpriser, sier han.

Været bestemmer når sesongen starter. I fjor kom han i gang i midten av april, andre ganger drøyer det til mai.

Med nytt utstyr på plass, som skal fungere, ser han fram til en ny sesong og håper at været kommer til å være i godlaget.

Kontakt en salgskonsulent

Les mer om traktor og redskap

Les også: